Lofotposten 7. juli 1930
Tobias Jørnsen som drev på båthvelvet i 52 timer vinternatten 1873.
Jeg traff den gamle, snart 85-årige mann. Jeg hilste og spurte: Hvordan har du det Tobias? Å, jo, det går nu en dag om sein, men synet slår feil, ser næsten ikke å varvæite meg lengere - å så er det så mangt som mangler, når man blir gammel. Ja, det er vel ikke å vent annet, - du som har hatt så mange påkjenninger i ditt lange liv i nordlandsbåten.
Fortell litt om din livssaga mens du hviler dig. Og den gamle fortalte på sin egen måte, langsomt og med vekt på hvert ord:
Mine foreldre bodde på Forlæite i Bø. Æg var 12 år då han far dødde, det var i 1857. Min far, Jørn Olsen, var sønn til lensmann Ole Jørnsen Borkenhagen - han som sammen med drengen Petter Fyen, kom bort utenfor Værøy i 1818 - å om hvem sagnet går at han blev tatt av engelske kapere. Da far døde, skulde jeg å bror min - den ældste Ole Jørnsa - forsørge mor og værne om heimen. Det va fattigsligt å smått hos oss, som hos de fleste i den tia. Æg husker at de første par sko som æg kunne kalle for mine egne di mått æg arbei sjøll -de va ikke å kjøpe alt dengang.
Æg ha rodd fiske i 57 år - av disse har æg rodd 14 vintra på Søberg, 7 vintra me Gimstasjøen, 5 vintra på FjærvoIl, 19 me Straumsjøen, å så på Åsan, i Sandvika, i Nykvåg å Hovden, så æ veit ka de smaka. Men Gud være takk.
Så va det vinteren 1873 æg skulde ro me han Petter Fredriksa i Skjærringstad. Det va smått me fisk på garn i aventa. Men bedre på lina, å så skulde vi bruke lina på to båta, en fjrroring - å så hadde æg en halvfemtroring staan med Forøysjyen, den skul æg ta med utover, Å ja, annen nyttårsdag - det var en torsdag - reiste æg heimana om morran, han va en heil synnavind. Men som æg alti har vore en tosk tok æg ikke stein i båten, bære en garnilstein, å den 1a æg på plikten til luvart framme. Æg vat sægel me Klubben men sto ikke opp mer enn Værøyflatholmen, ti det va voldsom straum. Men så blei han så sterk, at æg mått sætt på sægle. Æg va aleina, å mens æg spring fram å skal duv kloa nerått, der velt ilstæinen i le - å så bar det over - der låg æg.
Her stanser han, det er likesom han tar sig på tak, han stirrer utover, men så samler han sig sammen og forteller videre: Å få fatt på kvælve, det va som a hantere en rundstokk. Ti de vilde ikke ligge stille, men så fikk æg porrut nugla me slirkniven a da blei det roligere - å til mi hæll, det var vel slik laga. Så fikk æg fatt i skautennen å dette gjennem kjørhålla i låtte så æg hadde å stø mæg me.
Dette var formiddagen torsdag 2. januar. Straumen bar i NV - utånor som man sier. Om natta blei det bare storkuling av synnavind - å det va rettså æg for langt borti sjøen når skavlan braut. Men tauenden slæpt æg ikke - så æg kom mæg opigjen. Tætt på innersia åt Skarholmen er ei tørflu, der tok mastra båtten, men han va kjørr for tungsjø. Så dreiv æg åver breifalle - å innom Klakken å Klaksfallan, innom Floholmen, å fredagsmorran i lysinga dreiv æg mellom to garnila, utfor Nykvagen. Men kunne ikke få tak i dem - også det va vel så laga. Ti hadde æg fått fast, vilde kvælve ha gått under, ti det var straumen som hadde slik makt i sægle, som hang neri sjyen. Æg dreiv norover - og æg såg fire båta som for ut fra Nykvåg å æg så han som sto i attrumme på den norste båten hadde skinnboksa å skinnstakk - det svara til ette som æg fikk vite siden, - det va hall Laurits i Mårsund - men de såg ikke mæg.
Om kvellen i mørkninga hadde æg greie på Gåsøya - om natta til lørdag blei han bra ver, østlig, men han låg i damm heile natta. Om morgenen letna det litt å ælingen sætte tilhavs. Så får æg sjå et forland å ei bokt oppi. Æg ser da at straumen tæk kvælve sørover, å driv forbi et skjær - (Dælpen før Langenes) - så får æg sjå ut å sør i have, en fembøring som ror ut, de va tvisjippa i åran.Æg ropa - å æg ropa, men det va forlangt, dog engang syntes det slik at di svara. Ja du får nu gje dæ tia. Men som æg sia hørt va det bare innbildning. Men så ser æg to mann spring oppå toftan og ser omkring å så ser di mæg - di hadde bare noen garn og norilen igjen, å det gikk snart å drage de inn - det viste sig, ti norilen hadde de hæspa inn over heile båten, å så blei æg berga. Høvedsmannen var fra Gisseløya, men rodde i Nyksund. En aktverdig mann. Så spurte han om æg vil at di skulde berge båten. Til det svarte æg: Æg er taknemmelig for å værrte berga sjøll, men vil dokker berge båten såg æg det meir enn gjerne. Det gikk i en fei å rette kvælve, så sprang 2 mann me kver sitt borausjær å skulde ause han op. Men du, det gikk ikke, båten vilde ikke bære. Men så vugget man sjøen ut å da gikk det fort. Sa bar det på land i Nyksund. Der 1a di åt ei høg kai, me trapp op. Æg gikk sjøl opp gjennem trappa så lenge æg hadde i hantreet å holde mæg i, men på kaia der stompa æg over, men kraftige karer tok å leidde mæg i bua. Der fikk æg klea å litt mat, å så la æg mæg. Det va da lørdagskvelden -å ettersom æg gikk over torsdags formiddag, skulde det bli omkring 52 timer fra Værøyflatholmen å til æg vart bærga for Nyksund. Men det va en lang vei, å en hard tørn i disse vel to døgn, det veit kun æg å han Far deroppe, som hjelpe mæg.
Her tier den gamle- han ser fremfor sig, de skarpe trekk i ansiktet blir ennu mer stirrende - rett frem - som sa han det hele for sig. Han famler med handen som vil ban gripe noe, så tar han fatt i pipa. - Så stilles han og blikket blir rolig - Jeg spør ham efter en stund: Følte du hunger eller tørst?
Å langtifra. - Trodde du å bli berget? Det kom ikke for mig noen ting, annet enn a holde fast i skautenden så æg ikke slept take å kom ifra kvelvet. Det eneste va at æg stivna, ti æg sto nesten heile tia. Det va det beste da æg hadde skaute å stø mæ me – å den beste lindringa va a være blaut bestandig - der feilte mæg ingenting før æg va berga, men da feilte det mæg alt. Man pleide som regel å lese evangeliet søndag - i heimen, som også i rorbua, å æg husker at disse som berget mig (de var troende folk) de samlest til andakt i andre buenden. Der var dør mellem begge rorbuer, men for å komme over bugulvet å over dørstokken, måtte æg skuve en stol framfor mæg, men Gud skje takk æg kom mæg til igjen, fikk intet men heller, ingen redsel, som mange får. Ti dengang var æg ung og sterk å æg fikk mangen tørning siden - men Gud skje lov.
Om halvannen uke efter kom æg heim. Der trudde di alle at han Tobias va både død å borte, men mæst ho mor. De æg va skippa me, di hadde tatt en annen i plassen - å så blei æg me han Johan på Søberg den vinteren a rodde der sia i mange vintra. Så enkelt og likefrem synes denne simple fortelling å lyde, at der er de som kanskje har tvilt på riktigheten av dødsrittet på hvelvet de to vinternettene. Men folk her fra Bø-, som snakket med høvedsmannen fra Gisseløy (jeg har glemt hans navn) de bekrefter at alt stemmer med hvad han fortalte da han blev berget lørdag 4. januar 1873 - for Nyksund i Langenes.
Å når jeg ber om plass i Deres blad, hr. redaktør, er det fordi at jeg vil henlede de yngres opmerksomhet på denne gamle, fattige mann. Han har i sin tid vært en altmuligmann, tømmermann, båtbygger, seilmaker, kort sagt, alt kunde han, og er dertil en belest og oplyst mann.Det er som han sa: Hadde mine foreldre hatt midler har æg næppe vor den æg er idag - men det får nu så være. - Og så det hjertens gode med ham, han snakker godt om aIle folk. -- Nei han eller ho – det va ægna mennesker å være sammen med - men mest er dog han Peder og ho Marie på Forøya - di va som søsken imot mæg - (de var naboene). - Nu er han som sagt 85 år den 24. april. Begge hans barn er døde, og han er enkemann for 3dje gang, såvidt jeg vet. - Hvordan bIir det nu, når du ikke vinner å gjøre noe? - Å, svarer han på sin godmodige måte - Han far deroppe som har hjelpt mig hittil, han har vel ei rå tilsist også - Bare det kunde vel være litt verd å minne, når vi slår om oss med å være gudløse. Tobias Jørnsa har som så mange prøvet noe av hvert. Det var nok ikke den eneste gangen da han red båthvelvet i 52 timer vinternatten, - om ikke så galt, sa har nok både sorg og motgang - mest det siste- vært hans lodd i livet.
Men treffer du han å gir deg i snakk med han en stund, så har han et vennlig smil, - og begavet som han er med god hukommelse, alltid har han et eller annet å fortelle fra fortiden - fra fembøringens dager - fra det Nordland som nu er borte. Og jeg vet sikkert at alle ønsker han Tobias på Forøy en god og stille livskveld når han nu flytter "heim til han far deroppe", som han selv sier.
Vågen, 2. mars 1930
Ant.Ellingsen