Tilbake

Takker ektemannen

Men til slutt ble det for mange avslag, og jeg mistet all selvtillit og skrivelyst. Jeg hadde ikke PC på den tiden, så alle manus ble gjort om for ny vurdering på en gammel skrivemaskin. Etter det 35 avslaget samlet jeg alle refuserte manus og avslag i en haug foran vedovnen i stua. Jeg var klar til å brenne alt og gi opp.

    Det var samboeren min, i dag ektemannen min, Bjørnar Jakobsen (43), som stoppet meg. ”Prøv bare EN gang til, Trine” ba han. ”Prøv et ukeblad, da” For å bevise min komplette udugelighet som forfatter gikk jeg med på å gjøre det. Bare så han skulle bli overbevist han også, forteller Trine.

    Bjørnars redningsaksjon fikk konas bok til Norsk Ukeblad, der en representant for Damm Forlag vikarierte et par dager. Forlaget ble interessert i manuset som kom i posten fra Nord-Norge. De ville ha boken – men som en serie. I fjor sommer kom Trines første bok!

 

Bryllup og nytt hus

 Året 2003 ble et meget spesielt år for Trine og Bjørnar. Det var da ”Havets datter” endelig ble en suksess, og det var året de hadde råd til bryllupet de hadde drømt om i nesten 20 år. Sønnen deres Espen (21) var pappas forlover da de ble viet i Lofotkatedralen etterfulgt av storslått middag og fest.

    - Jeg er kjempestolt av Trine, og hun bruker meg ofte for å ”teste ut” historiene sine før hun skriver det ferdige resultatet. Men da er det stopp – for bøkene får jeg ikke lov å lese. Og det respekterer jeg, sier Bjørnar, som driver egen trafikkskole i Fauske.

    - Nei, det blir for nært. Og så ville jeg nok ikke tålt kritikken, ler Trine, som i år kan vente seg en årslønn på vel tre millioner. Pengene legger de i huset de bygger, siden Trines helsetilstand forhindrer dem i å reise noe særlig.

    - Denne suksessen er ekstra spesiell og stor fordi jeg har slitt så lenge. Når man møter nye mennesker, der det første de spør om som regel hva du jobber med. Å fortelle at man er ufør blir ikke alltid like godt mottatt. Det gjorde at jeg en stund holdt meg unna folk og selskapeligheter. Man merker det på blikk, og får hint om at folk tror man er arbeidssky, lat eller feiler noe psykisk. Mang en gang fikk jeg bemerkninger som ”kan du ikke bare ta deg en annen jobb om det er så kjedelig å gå hjemme? ” Eller ”Du er jo heldig som bare kan gå hjemme og kose deg”.

    Jeg var veldig langt nede i den perioden og følte meg verdiløs og unyttig. Hadde det ikke vært for familien min, tør jeg ikke tenke på hvordan det kunne gått, forteller Trine.

    Hun mener følelsene rundt temaet er undervurdert, siden så mange av oss av forskjellige grunner i dag opplever ikke å kunne delta i arbeidslivet. Og Trines egen historie er vel mest av alt historien om aldri, aldri, å gi opp det man brenner for.