Tilbake

  KRYSS FOR SEX

Tekst og foto: Birgitte Wisur Olsen

Trine Anita Angelsen har levd med fantasifiguren, Elisabeth – Havets datter – i snart ti år. Og hun skal leve med henne i mange år til. Et slit er det også med all erotikken.

Trine Anita Angelsen seiler opp som en av Norges bestselgende serieforfattere. Og med det følger et langt, langt løp med skildring av hovedpersonens uhyre mange dramatiske opplevelser gjennom et langt liv.

    Bente Pedersen, hun som har skrevet de 40 Raija-bøkene, sa en gang at hun ble ikke forbauset om det ringe på døra en dag og Raija sto på utsiden! Noen ganger føler jeg det sånn også. At Elisabeth er et lys, levende menneske, ler Trine.

     Hvor forfatterkarrieren egentlig startet er vanskelig å si. Men det som er sikkert er at: De som måtte tro at starten på en lysende karriere ikke kan være i ung alder å skyve rundt på en barnevogn i Kabelvåg: Tenk og tro om igjen!

    For den unge moren endte altså opp som vordende millionær et par tiår senere…

Barndomsfantasier. Trine ble mor 18 år gammel. Med en medfødt dårlig rygg begrenset yrkesmulighetene seg. Hun har gått på helse og sosial linjen og hun har prøvd seg som stuepike. Så tålte ikke ryggen mer og hun ble urøretrygdet.

    Etter hvert skulle barndommens fantasier og lek vise seg å komme godt med. Trine trenger en jobb som gjør at hun selv kan bestemme. For om hun er for dårlig til å sitte en dag, så går det på et vis likevel. Da setter hun seg bare i sacco-sekken hjemme i Holtan og skriver.

    Som liten skolepike hadde Trine en halv times lang skolevei. Da gikk hun gjerne for seg selv og diktet opp historier. Og så var hun veldig glad i å høre om gamle dager. For eksempel når bestemor fra Bjørnsand fortalte om gamle tiders overtro.

Brant nesten boka.  Kicket til for alvor å begynne å tenkte på skrivevirksomhet kom da samboeren Bjørnar sin mor, Anny, lå på Radiumhospitalet.

    - Dessverre er hun død nå. Hun var både en mor og en venninne for meg. Jeg skrev lange brev til henne og hun mente at jeg skrev så levende.

    Trine begynte å forske i slekten sin. Leste kirkebøker og bygdebøker. Hun begynte å forestille seg følelsene bak de nøkterne innføringene i kirkebøkene. For eksempel om kvinner som fødte barn nesten hvert år, for så å følge dem til en altfor tidlig grav.

    Historien om Elisabeth, Havets datter, begynte å ta form. En historie ble skrevet og manuskriptet ble sendt fra forlag til forlag.

     Refusert, refusert, refusert.

     Til sist ga jeg opp. Jeg sto foran vedovnen og sa til samboeren min at: Nå brenner jeg hele greiene. Men han oppmuntret meg som alltid, fikk meg til å sende det inn til et ukeblad, forteller hun.

     Nå er 37-åringen en av de mestselgende forfatterne til Damm.

Bøker på lager.  Hver bok kommer i et opplag på 86.000. Bok nr fire er nå ute på markedet og folk er så hektet på å vite hva som skjer med Elisabeths stormfulle liv at enkelte setter den røde ringen på kalenderen klar på den dagen da den neste boken kommer til supermarkedet.

    Tilbakemeldingene fra mange mannlige lesere, som Trine faktisk har mange av, forteller at de stortrives med å lese om miljøer de kjenner seg igjen i, om Lofoten og om fiske.

    Mens bok nummer fire står i butikken, så ligger allerede en god bunke bøker og venter på forlagets lager. Og hjemme i Holtan skriver Trine på bok nummer14. På et godt hemmelig sted ligger synopsiset til rundt 25 eller kanskje 30 bøker.

    At det kommer flere millioner inn på kontoen hennes i januar er overdrevet. Men en god slump er det. Det medgir hun.

Romantisk bryllup. Reising og farting blir det lite av. Selv med en velfylt konto. For ryggen tåler ikke lang tids sittestilling. Men sønnen Espen på 19 skal få bedre hjelp enn hun tidligere har drømt om å kunne gi. Og så blir det bryllup. Et stort og romantisk ett, slik det selvsagt sømmer seg for en serieforfatter. Bryllupet skal stå til sommeren. I Kabelvåg kirke der Trine både er døpt og konfirmert. Sønnen Espen, skal være forlover for stefaren sin, brudgommen Bjørnar.

    - Det er dyrt å holde bryllup. Jeg har alltid sagt at om jeg først skal gifte meg så skal det være et skikkelig bryllup med fin kjole, god mat og mange gjester i selskapet. Og nå har vi råd til det. Etter å ha vært samboere i 17 år så skulle en jo ikke tro det skulle føles så romantisk å gifte seg. Men jeg kjenner allerede at jeg begynner å bli spent. .

    Festen holdes på Nyvågar. Med væreierboligen som ramme får Trine også med litt av det miljøet hun skriver fra.

Nøktern bakgrunn. Trine er vokst opp utenfor Kabelvåg med en blikkenslager til far og en hjelpepleier til mor.

    - Jeg er vant til at det skal være nøkternt. Hjemmesydde bukser, stoppede strømpebukser og hjemmeklipt hår, smiler hun.

    Fremdeles står hun lenge og spekulerer før hun kjøper noe.

    - Selv den minste ting, ler hun og virker oppgitt over seg selv. Samtidig skriver hun under på sannhetsgehalten i beskrivelsen av seg selv ved å fortelle hvor dyrt alt i forbindelse med bryllupet er.

    Jeg lager innbydelsene selv og det lille jeg kjøpte inn til dem kostet 600 kroner, forteller suksessforfatteren.

Mye arbeid bak. Trine Angelsen kaller seg ikke forfatter.

    - Æh. Det virker så blærete å si forfatter, sier hun unnskyldende. - Jeg sier at jeg skriver bøker. Da den første boka var ute i hyllene så turte jeg knapt nok å gå i butikken. Jeg synes det var så pinlig å se mitt eget navn. Men etter hvert som jeg jobbet så tenkte jeg mer på hvor mye arbeid som ligger bak bøkene mine. Jeg frakter hjem stabler med bøker fra biblioteket, driver research på internett og besøker museer. Nåer et titalls bøker skal være ferdig i løpet av et år sier det segls at jeg ikke kan ligge på latsiden.

Modige og sterke. Kvinnene i serieromanene er lagt fra noe pingler. De er modige og sterke. Tøffe utad, men noen ganger små og usikre inni seg.

    - Selv er jeg sjenert og tilbakeholden. Elisabeth er på mange måter slik jeg selv skulle ønske at jeg var. Kanskje det er derfor folk liker bøkene også. Vi ønsker vel alle å være ganske tøffe og veltilpassende, men så blir vi noen ganger svake og tar oss nær av små bemerkninger, forteller Trine om likheten mellom seg selv og hovedpersonen Elisabeth.

     Trine Angelsen forteller at hun sakte lærte lærer seg å bli mer åpen. Å tørre mer. For i utgangspunktet var selvtilliten elendig, ikke at hun vet hvorfor. Kanskje bare fordi hun var født sånn?

Jeg har ikke lyst til å være en person som gruer seg for alt og som ikke tør. Derfor sier jeg ja til ting som jeg egentlig er redd for. Sånn som å være lørdagsgjest i Avisa Nordland. Om jeg ikke tør å utfordre meg selv så kommer jeg heller ikke videre.

Tjukk tunge. Trine har akkurat utfordret seg selv skikkelig ved å være gjest i en Bokbad-kopi i Stamsund.

    - Tunga var tjukk og jeg satt der med et glass vann ved siden av meg som jeg ikke turte løfte i tilfelle jeg skulle skvalpe det ut. I begynnelsen tenkte jeg at: Nå stikker jeg bare av. Jeg klarer ikke å være her. Jeg går bare av gårde. Men så gikk det allikevel bra. Folk så ut til å kose seg. Det var så godt etterpå. Tenk at jeg klarte å gjennomføre det! Jeg har jo aldri turt å prate i forsamlinger før. Senere satt jeg og signerte bøker i bokhandel på Leknes. Jeg skulle sitte der i to timer og var livredd for at ingen skulle komme. Men så traff jeg mange av leserne mine og hadde det skikkelig artig. Noen av dem kom til og med innom bare for å se på meg siden de hadde lest om meg i Avisa Nordland.

Kry far.  I løpet av høsten har Trine så smått begynt å venne til all viraken. Bokbad, boksigneringer, Tv-intervju og avisartikler.

     - Til og med faren min får telefoner fra folk som synes det er morsomt at det går så bra. Så han er veldig kry av meg, sier hun fornøyd.

    - Akkurat det med at familien skal lese bøkene sine er ikke alltid like lett. Trine mener at myten om husmorporno-genren begynner å forsvinne. Selv om bøkene riktignok skal inneholde en god porsjon erotikk.

    - Det er pinlig å skrive det. Mamma sa at: Trine jeg er så glad for ikke du skal skrive om ligging. Hun tør jo ikke bruke andre ord på det, og i begynnelsen tenkte jeg på henne når jeg skrev. Men om det er for lite erotikk, så får jeg bare manuskriptet i retur. Nå har jeg gjort det sånn at jeg skriver historien ferdig og setter jeg et kryss der jeg skal fylle på med sex. Så tar jeg meg sammen en dag og fyller på. Samtidig prøver jeg å koble ut at mamma skal lese det jeg har skrevet. Jeg står opp om morgenen og tenker: Hoff. Det er den dagen i dag.

    Trine ler godt av enkelte sidene ved yrket sitt og blir med ned i matbutikken i Focus Senteret på Fauske for å ta bilder.

    Ved ukeblad-hyllen står bøkene hennes utstilt. Og det går ikke et sekund før den første leseren kjenner henne igjen. Vil prate med henne og skryte av henne. Selv en sjenert jente fra Kabelvåg medgir at;

    - Jo, det er godt at det går bra.

Avisa Nordland. Lørdag 28. desember 2002.