Elisabeth ligger syk, og moren til Jens sitter hos henne. Elisabeth snakker i villelse. Etterpå merker hun at Ragnas blikk har fått noe kaldt i seg. Skyldfølelsen etter Leonards død slipper ikke taket, og Elisabeth går i stadig angst for at ugjerningen hennes skal komme for en dag. Hvor mye vet Kristian? Har den hevngjerrige Nikoline noen mistanker? Hva røpet hun for Ragna? En dag kommer det et brev til henne, uten avsender. Elisabeth frykter det verste.

 

Elisabeth kjente en rislende uhygge kile nedover ryggen- Kem det e ifra? spurte Jens. - Æ… har ikkje åpna det enda, stotret hun og rev det opp. Ordene danset foran øynene hennes da hun leste.”Mene mene tekel!” Tre ord, men ingen underskrift. Elisabeth var redd hun kom til å besvime og måtte støtte seg til benken. Hun visste at ordene var hentet fra bibelen og betydde omtrent: ”Dine dager er talte, du er veid og funnet for lett.”